Bloggen

Hjem
­
7 02, 2016

Enkel hjemmelaget mandelmelk.

By |februar 7th, 2016|Tags: , , , |2 Comments

Finnes det noe som er mer helnorskt enn å drikke et glass melk? Ikke hjemmelaget mandelmelk, da snakker vi kumelk. Kumelk spesifikt designet for å gi nok næring til en 30 kilos nyfødt kalv som skal bli til en 200 kilos fullvoksen ku på ett år. I mens er mennesket er det pattedyret som vokser saktest. Vi bruker 16-18 år på å nå fullvoksen størrelse. Da sier det seg selv at det er et par overflødige kalorier i morsmelka til kalven.

82130cc745e0808e957578aa9a6073d2

Nordmenn er født med ski på bena og et glass melk i handa. Vi er det eneste pattedyret på planeten som fortsetter å drikke melk etter at vi er avvent fra morsmelk – vi er i alle fall den eneste arten som går over til å drikke morsmelken til en annen art. Fra storfe full av østrogen. Forskere linker faktisk det å drikke kumelk til bl.a. tidlig pubertet og brystkreft. Brystene våre (man-boobs intet unntak) er veldig hormon-mottakelig organer. Kan det tenkes at melk, fra storfe, som akkurat har kalvet, og sannsynligvis allerede er på vei med neste kalv (ja, det er jo industri), som er full av østrogen i det minste er en medvirkende årsak til at vi kvinner regelmessig står i dusjen og leter etter klumper i brystene våre?

Mens norske leger anbefaler kumelk for å forebygge benskjørhet ligger Norge på verdenstoppen hva benskjørhet anngår, dette til tross for at vi er blant de land som bruker mest kalsiumrike meieriprodukter. Selvom det er bred aksept for at meieriprodukter styrker bena viser studier at mat fra animalske kilder (som melk) gjør blodet vårt surt. Dette fører til blodet henter kalsium fra benmassen for å nøytralisere surhet og oppnå alkalinitet. Dette er selvfølgelig veldig bra for blodets PH balanse, men ikke like heldig for det kalsiumdepriverte skjelettet vårt.

Som vanlig blir jeg engasjert, men det er et spennende tema. Og jeg er ingen fanatiker. Vi har laktosefrimelk. Og jeg bruker både fløte og rømme, særlig i baking.  Grunnen til at jeg lager hjemmelaget mandelmelk er at jeg har tre laktoseintolerante døtre. Vi snakker utslett og dårlig mage.

Hjemmelaget mandelmelk er ikke bare vannvittig godt, det er enkelt å lage og veldig sunt. En av fordelene med å lage den selv, forutenom at den på butikken koster 30kr, er jo at du vet akkurat hva som er i den og den er ubehandlet. Ingen E-stoffer, sukker, stabilisatorer og ingen konserveringsmidler eller andre ikke fullt så sunne ingredienser. For de som bryr seg om det.  Anyways..

Hvordan melker man så en mandel??

HJEMMELAGET MANDELMELK:

-3 dl mandler (med eller uten skall -og da mener jeg ikke det harde nøtteskallet, det skal jo selvfølgelig bort, men «skinnet» til mandelen- det er en smakssak. Hvis man liker mandelmelken litt mer rustikk så er med skinn/skall helt klart veien å gå. Uten skinn/skall blir melken fløyelsmyk.)

-1 klype salt (litt usikker på hvorfor, men salt er jo primært en smaksforsterker. Det hender jeg glemmer salt…)

-1 liter vann (Forholdene mellom vann og mandler utgjør smak og tykkelse på det ferdige produktet, her er det også rom for individuelle preferanser. Prøv deg frem og spør gjerne om det er noe du lurer på.)

Til eventuell søtning og smak:

-3-4 tørkede fiken (eller annen frukt)

-1 ts vanilje ekstrakt, honning eller lønnesirup.

-Kanel

Hva man liker og søtning er jo selvfølgelig en smakssak, så her kan det eksperimenteres. Det aner meg at for eksepel muskat kan være godt i mandelmelk, så her er det bare å prøve seg frem.

-Det første du skal gjøre er å bløtlegge mandlene over natta,10-12 timer, med en teskje havsalt, eller himalaya salt. Dette gjør mandlene bløtere og sies å aktivere enzymer. Ha godt med vann over mandlene, og bruk stor nok beholder da mandlene utvider seg.

DSC_9173

-Når mandlene er bløtgjorte skyller du mandlene godt (ikke bruk vannet mandlene har ligget i til å lage mandelmelk)

– Ha mandler, vann og eventuell søtning/smak i blenderen.

DSC_9229

-Kjør blenderen i noen minutter. Husk at blandingen vil øke noe i volum, så pass på at du har nok plass i blenderen.

Nå skal blandingen siles. For en noe rustikk og fyldig variant kan du bruke en vanlig melsikt. For et lettere/tynnere sluttprodukt kan du bruke en ren gassklut/musselinklut i sikten, slik at mesteparten av mandlefibrene blir igjen i kluten. Vri så kluten over melken for å få med så mye av vesken som mulig.

Voila, mandelmelk:

 

Mandelmelk

Mandelmelk

En annen fantastisk ting med å lage mandelmelk er jo dette «avfallet» som du kan bruke for å tilføre fiber og proteiner til kosten din. Denne kan brukes i frokostmuffins, i pannekaker eller rett i frokostblandingen din.

DSC_9177 (1)

-Kikki

 

17 01, 2016

Lik en selfie.

By |januar 17th, 2016|Tags: |0 Comments

 

Da jeg skrev innlegget om min kamerafobi startet jeg på et avsnitt om selfies, og jeg skjønte fort at dette like gjerne kunne bli et helt eget innlegg.

imgres

Det viser seg at jeg har et konfliktfylt forhold til selfies. Først og fremst fordi jeg overhodet ikke behersker prosessen hvor man først må finne sin mest fordelaktige vinkel (usikker på om jeg har en? Den er i såfall et sted ovenfra og ned). Deretter skal det velges blant utallige filter som fremhever dine aller beste trekk (du vil jo helst se brun ut, og kvisefri og, ja, photoshoppet, men det er man selvfølgelig ikke) ja, også den perfekte bildeteksten – etter at man har eliminert 5000 mindre heldige bilder. Når man da tar i betraktning at jeg helt ærlig tar meg mye bedre ut IRL enn på bilder, ja, da blir hele selfieprosessen noe voldsom.

Også skal jeg innrømme at jeg er en av de som på den ene siden (!) mener at en selfie – på det beste – har helt klare og diagnostiserbare narsissistiske tendenser. Selfiesticken understreker dette til de grader. Når selfien tar flere liv en hai er det ikke da på tide å ta to skritt tilbake? Er det greit å være så selvopptatt at det er viktigere å få tatt en selfie enn å være oppmerksom på egen og andres åpenbare sikkerhet?

Og hvorfor ta hundre selfies på et bryllup? Det er dine venners store dag, burde ikke denne dagen handle om de som gifter seg, og ikke deg? Du tar en selfie i kirka, igjen, det handler ikke om deg. På badet? Nope. På fylla? Tror ikke det. Hvorfor er noen av den oppfattelsen at det er givende for noen å se et bilde av vedkommende «vente på toget»?  For det er noe med akkurat det. Om du vil dele noe med noen så bør det være noe som er verdt å dele. Noe som er viktig. Noe av betydning. Bør det ikke? Jeg så et bilde en gang fra Prekestolen hvor et nevneverdig antall mennesker stod og smilte til mobilen sin. På prekestolen! Som er noe av det mest spektakulære et øye kan se. Hva skjedde med å være tilstede i livene våre? Før jeg går videre må jeg understreke hvor viktig jeg syns akkurat dette er: vær tilstede i livene deres. Legg vekk telefonen og se magien rundt deg.

 

selfies

 

På den annen side, og det er her jeg blir irriterende tvetydig: så syns jeg selfien er fantastisk. Den er revolusjonerende. Jenter har i all sin tid blitt bedt om å sitte pent og smile søtt, snakke lavt og gjøre minst mulig ut av seg. Blir vi sint har vi PMS, gråter vi har vi det også, og hvertfall når vi er urimelige. Når vi blir voldtatt må vi selv ta skylda for måten vi kler oss på. Det er enda en god vei å gå for lik lønn for likt arbeid. Narsissisme? Gi faen. På bemerkelsesverdig vis har tenåringsjenter – og gutter, funnet en vei gjennom medias uoppnåelige idealer – som lærer svært lite annet enn å hate seg selv – en vei til bedre selvtillit, en selvtillit så stø at de deler sitt ansikt med verden. De reiser seg på barrikadene, med den betydelige risken det er å bli skutt ned, kritisert og plukket fra hverandre. De uttrykker seg. De deler av seg selv. Og de sier «jeg er god nok»!

Så lik en selfie. Lik dem alle. Og lik særlig de som ikke har fått noen oppmerksomhet. Det gjør jeg. Vis det modige, vakre mennesket bak selfien at hun – eller han,  er verdt å dele, er viktig og så absolutt er av betydning.

0da727e7d847619993f11a0a04db8158

Hva tenker du? Om selfies?

-K

 

 

 

16 01, 2016

Jeg har kamerafobi.

By |januar 16th, 2016|3 Comments

 

Jeg har i lang tid blitt gjort oppmerksom på at bloggen min, selvom den har mange fine bilder, så mangler det bilder av meg. At det er lurt å være mer personlig for å få bedre kontakt med leserne, og det vil jeg jo. Jeg skjønner selvfølgelig teorien. Det er bare det at jeg har kamerafobi. Nå vet ikke jeg om kamerafobi er en kjent diagnose, men jeg har helt klart kamerafobi. Så til de grader kamerafobi. Jeg hater kameraet, og kameraet gjengjelder følelsen.

Jeg har aldri likt å bli tatt bilde av og det eksisterer ikke et eneste bilde av meg som jeg er 100% fornøyd med. Og det sier faktisk en hel del i dagens samfunn med facebook, snapchat og instagram som sosial kultur. I det øyeblikk en kameralinse – eller en mobiltelefon- peker mot meg, får jeg akutt forhøyet blodtrykk og klamme hender. Selvom jeg faktisk har øvd foran speilet (!) ender bildetaking, uten unntak, med at en grimase av et smil manifesterer seg i trynet mitt så jeg ligner mer på Quasimoido med botox, enn meg selv. Jeg klarer seriøst aldri å finne ut hvor jeg skal gjøre av hendene mine og jeg gjør også underfundige ting med resten av kroppen min som ikke ser normalt ut, for fem flate øre. Videre så enten blunker jeg, prøver å holde øynene åpne (det ser ikke bra ut det heller) eller prater akkurat i det alle bilder i hele mitt liv har blitt tatt. Eller spiser! Hvorfor i all verden skal folk absolutt ta bilde når jeg spiser?! På det beste ser jeg bare veldig, veldig overrasket ut. På det verste… Serial-killer? Nailed it.

CWcr9u9W4AAqCYZ

Det rare er at jeg egentlig er fornøyd med meg selv.  Det er helt sant! Det er derfor jeg blir særdeles forskrekket når jeg titter på bilder fra familiens julefeiring og et lite øyeblikk lurer på hvem hun småfeite, med det pussige uttrykket er.. Meg?! Men, det kan da umulig være riktig? Jeg har muligens utviklet en helt ny type kroppsbildeforstyrrelse: Jeg tror jeg er finere enn jeg i sannhet er! Slå den. Jeg har ikke lavt selvbilde, jeg har et for høyt selvbilde. Jeg kan fint leve med det.

Jeg liker å utfordre meg selv. Gjøre og prøve nye ting. Jeg har ikke nyttårsforsetter, aldri, jeg er ikke så glad i å snuble fot på meg selv. Jeg prøver imidlertid alltid å bli en bedre versjon av meg selv. Så når jeg for n´te gang i går ble påmint om at jeg burde ha bilder av meg selv på bloggen (Takk skar´u faen meg ha, Rannveig!) – selvfølgelig tett etterfulgt av den obligatoriske  kvelningsfornemmelsen, høy puls og klamme hender – så bestemte jeg meg for å «face my fears».

Jeg kan telle på en hand hvor mange selfies jeg har tatt, ikke bare fordi jeg finner det noe latterlig og enormt awkward, men selv med selfiestang blir det altfor close up for hva jeg syns er komfortabelt – som er nøyaktig ingenting hva bildetaking angår.

Lang historie kort, 11-åringen ble bestukket med forhøyet ukelønn i jakten på et bilde av meg som ser mer normalt ut enn ei. Og her er resultatet. Faktisk det første bildet hun tok, mens jeg forklarte hvordan kameraet funker. De 200 bildene jeg slettet var ikke overraskende, svært overraskende.

Kikki 2

 

Så, her er jeg, uten filter, for dere som har lurt på det.  Jeg har også lagt et selfie (den tredje noensinne) av meg (og Yorkshireterrieren Max, som ble brukt som buffer) her, på siden som forteller litt om meg, for de som kunne tenke seg å lese om det.

Jeg jobber forøvrig enda med å finne ut hvordan jeg vil at denne hjemmesiden skal se ut, så her kommer det til å bli litt forandringer.

-K

 

7 01, 2016

Hæshtægg livet.

By |januar 7th, 2016|Tags: , , |0 Comments

 

Jeg burde vel beklage, igjen, for at jeg er treig med blogginga. Hva kan jeg si? Hæshtægg livet. På den annen side blir det bare dumt -å beklage gang på gang, mener jeg- da er det jo bare tomme ord. Det mest irriterende er at jeg helt glemmer å blogge, når sant skal sies. Det er ikke før etterpå at jeg tenker: Shit! Den bryllupskaka jeg bakte på bestilling til 60 pers hadde tatt seg godt ut på bloggen. Det var nemlig det jeg tenkte da jeg leverte kaka, og alt jeg fikk gjort var å snike til meg et bilde med mobilen:

DSC_8785

Red velvet, med en fløyelsmyk frosting og hjemmelaget fondant – skal vites.

Siden sist har det selvfølgelig skjedd en hel masse. Hæshtægg livet. Jul, for eksempel. Varme, familie, tente lys, julemusikk, julekort, julebakst, julemat, latter og glede. Julefryd! Julefred, på den annen side- det har ikke skjedd. Julefred forblir meg en myte.

I år som i fjor, og som i året før der, kom julaften som julaften gjør på denne kjærringa.

I kjent stil, og noe jeg er helt sikker på er arvelig da vi er tre søstre som klarer det utrolige, så startet jeg jula med å knuse juleserviset. Helt sant. Og fryktelig deprimerende. Slik så det ut:

DSC_8445

Her husket jeg faktisk å ta bilde! Må ha vært sjokket. Et øyeblikk vurderte jeg å avlyse jula.

Men etter dette kunne det jo bare bli bedre. Og det ble det. Mye bedre.

DSC_8454 DSC_8419 DSC_8414  DSC_8451 DSC_8531

Så, dette var en liten oppdatering fra meg. Det skal innrømmes jeg fikk litt dårlig samvittighet da jeg tittet innom bloggen og kan konkludere med at jeg har nesten hundre gjester daglig og det med så lite å vise til. Takk for tålmodigheten. Jeg skal skjerpe meg.

Men først skal jeg dukke nesa dypt inn i pensum igjen. Jeg har nemlig eksamen til helga, som runder av det første året i akupunktørstudiet mitt. Wohoo!

-K

 

19 12, 2015

Koselig med julepost.

By |desember 19th, 2015|Tags: |0 Comments

Selv har jeg alltid satt pris på oppmerksomhet jeg kan se – og føle – at det ligger noe bak. Når avsenderen enten husker noe mellom oss eller noe jeg har fortalt. At vedkommende har lagt ned av sin tid for å glede meg, det varmer. Noe av det beste med desember er jo all julepost, brev og bilder med jule og nyttårshilsener. Kjempestas.

Jeg har jo alltid likt å skape ting, men jeg har aldri vært så glad i å skrive lange brev, selvom jeg alltid har likt å motta det – merkelig det der, hø hø. Dette er nok litt av grunnen til at jeg begynte å lage kort. Jeg har jo alltid likt å lage fine ting, kreativ som jeg er. Og dette er en ypperlig måte for meg å bidra til at den fine tradisjonen det er å sende noe med posten ikke dør ut. Spør du meg ligger det litt mer omtanke og omsorg bak et takkekort, julepost, eller en «bli frisk» hilsen i postkassen, enn en e-mail som drukner i et hav av søppelpost.

Årets julepost fra oss er litt forsinka. Jeg skjønner ikke hvor det blir av tiden. Men jeg koser meg med produksjonen, så håper jeg det blir like stas, selvom den kanskje ikke ramler i postkassa før romjula 🙂

DSC_8248 DSC_8246

DSC_8250 DSC_8251